Bendik rid åt Sølondo,
ville han skòa møy;
han var kje lagje til att'e koma,
difyr så laut han døy.
‑ Årolilja, kvi søv'e du så lengje?
2
Bendik rid åt Sølondo,
ville han skòa viv;
han var kje lagje til att'e koma,
difyr så let han liv.
3
Han var kje i konungs-garde
meir hell ei liti stund:
han vitja uti møyesalen
så brå er belelund.
4
Han var kje i konungs-garde
meir hell måna'r tvo;
han vitja kongjens dotter
med så stor elskog.
5
Kongjen byggjer gullbrautine
både til og ifrå:
«Den som de i i løyndo trør,
han skò kje livet få!»
6
Kongjen byggjer gullbrautine
både breie og håge:
«Den som dei i løyndo trør,
han skò livet låte!»
7
Til svòra raustan Bendik,
han var kje guten fælen:
«Eg skò trøa gullbrautine
fyre kongjens augo bæe!»
II
8
Om dagjen rid Bendik i skogjen ut
og veider den ville hjort,
om notti vitjar han jomfruva
med åst og elskogs-ord.
9
Om dagjen rid Bendik i skogjen ut
og veider den ville rå,
om notti vitjar han jomfruva
det gjeld'e hass livet på.
10
«Eg tikje så vent om ditt gule hår,
som epli dei dryp på kviste -
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skò misse!»
11
«Eg tikje så, når eg sit hjå deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me skyljast åt,
då rivnar båe hug og hjarta.
12
Eg tikje så, når eg sit hjå deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me finnast att,
då gledast båe hug og hjarta.»
III
13
Opp stend kongjen av Sølondo,
kler han seg på så brått:
«Gud skò fyr mine draumo råde,
eg drøymde så vondt i nott.
14
Eg heve drøymt så vondt i nott
- Gud fyr mine draumo råde!
om raustan Bendik og Årolilja,
eg drøymde vondt om dei båe.»
15
Inn kjem kongjens smådreng,
seie han tidend ifrå:
«Bendik trør gullbrautine
foruta kongjens råd.»
16
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote,
om eg vann all verdsens jord.
17
Olavskyrkja i Trondheim
ho er tekt'e med bly:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir ny!
18
Olavskyrkja i Trondheim
ho glimar av gull:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir full!»
IV
19
Ut kjem ho Årolilja,
gjeng'e sin faren imot:
«Kvi er du ute i otta,
fyrr opp ris bjartan sol?»
20
«Di er eg ute i otta:
eg vil min mågjen vitje.
Det tikje meg veslaste vera,
eg må kje bryllaupet drikke.»
21
Det var ho Årolilja,
falt fyre sin fa'er på kne:
«Høyre du det, min sæle fa'er,
Bendik så gjeve du me'!»
22
«Gakk bort ifrå meg, Årolilja,
eg vil deg inkje høyre!
Det samer så ille mitt gode sverd
å rjodast i kvende-drøyre.»
V
23
Dei toke raustan Bendik,
slo han imot golv;
femten var dei bastetaugjir
ikring hass kvite hold.
24
Dei toke raustan Bendik,
batt han med taug og reip:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e sleit.
25
Dei toke raustan Bendik,
batt han med reip og taug:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e braut.
26
Fram så kjem'e smådrengjen,
alt med si falske råd:
«Dé tek Åroliljas gule hår,
så kan dé fangjen få!
27
Dé tek Åroliljas gule hår
og bind ikring hendan' kvite!
Så stend'e hugjen isama runnen
han nennest kje håret slite!»
28
Dei toke Åroliljas gule hår
og batt ikring Bendiks hånd:
«Fyrr eg skò dette sund'e slite,
fyrr skò eg døy i bònd!
VI
29
Inn kom Mari dròningji,
ho stod i silkje grøn:
«Eg bed deg, kjære herren min
at du vil veite meg bøn!
30
Du flutte meg inkje frå skorvir
og inkje frå fjørustein,
du tok meg frå min fa'ers garde
og så ven ein festarsvein.
31
Minnest du hot du lova,
då du flutte meg frå monno:
du sille inkje nekte meg
den fysste bøn hell onno?
32
Minnest du hot du lova,
då du flutte meg av stad:
kvòr den bøn som eg bad deg,
sille alltid vera ja?»
33
«Eg skò inkje nekte deg
den fysste bøni hell den are.
Men Bendik skò inkje livet få,
om det galdt om 'kon alle!
34
Kvòr den bøn som du meg bed,
skò alltid vera ja -
foruta Bendik sill' livet njote:
det gjeng eg alli ifrå! »
VII
35
Dei bad fyr raustan Bendik,
alt det som beda kunna
mannen utor mannheimen
og fiskjen på havsens grunnar.
36
Dei bad fyr raustan Bendik,
alt det som beda må
engjilen av himmerikje
og hindi, i haga låg.
37
Dei bad fyr raustan Bendik,
alt det som ha'e mål
fuglen på villan kvisten
og bånet, i vogga låg.
38
Dei bad fyr raustan Bendik,
alt det som ha'e liv -
trei utor grøne skogjen
og bloman' i fagerli.
39
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote
fyr alle bønir på jord! »
VIII
40
Det var raustan Bendik,
han skaut gull av hende:
«Hogg du, Hauk, mitt hovud av
du er min nærskylde frende!»
41
Så gret ho Årolilja,
- det totte alle under
beltet sprang av mjåryggjen,
og sylgja den flaug sund'e
42
Så gret ho Årolilja,
bar ljos på altarbord:
beltet sprang av mjåryggjen,
og hjartae' flaut i blod.
43
«Årolilja, Årolilja,
gråt inkje fyr meg leng'!
Eg tikje hjartae' i meg brenn'e,
når eg ser dine tårir renn.»
44
Årolilja kjember hass gule hår
og set'e på silkjeluve,
Hauk han hoggje hovudet av,
og drengjen falt på gruve.
45
Utfyre kyrkjedynni
der laut han Bendik døy;
i kyrkja, fyre altaren,
der sprakk hass vene møy.
46
Utfyre kyrkjedynni
der let han Bendik liv;
i kyrkja, fyre altaren,
der sprakk hass vene viv.
IX
47
Det var kongjen av Sølondo,
tala til drengjine små:
«Dé gangje i loftet til Årolilja
og sei 'a inn fyr meg gå! »
48
Att'e kjeme smådrengjin',
seie dei tidend ifrå:
«Død er unge Årolilja,
ligg unde kvislar blå.»
49
Opp reis Mari dròningji,
studde ho seg med bord:
«Du var verd liva einsmall'e
utpå ein øydeskog!
50
Høyr du det, du kongjen,
så stolt'e som du står:
inkje hev du dotter,
alli fær du måg!»
51
«Ha' eg visst dette i gjår,
at hugjen ha vori så sterk,
inkje ha Bendik silt livet låti
fyr alt det i verdi er!
52
Ha' eg visst dette i gjår,
at åstin' ha vori så heit,
inkje ha Bendik silt livet låti
fyr alt i verdi eg veit!
53
Olavskyrkja i Trondheim
ho er tekt'e med bly:
inkje ha Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir ny.
54
Olavskyrkja i Trondheim
ho glimar av gull:
inkje ha Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir full.»
55
Svara Mari dròningji,
rann tårir på sylvspente sko:
«Gud forlåte deg, herren min!
Ette-sia er du god.»
X
56
Bendik la dei norda kyrkja
og Årolilja sunna,
det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljerunnar.
57
Det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljegreinir;
dei krøktest i hop ivi kyrkjedynni
der stend dei kongjen åt meine.
58
Det voks opp av deires grefti
dei fagre tvo liljeblomar;
dei krøktest i hop ivi kyrkjesvoli
der stend dei kongjen til domar.
- Årolilja, kvi søv'e du så lengje.
Bendik og Årolilja
Kilde
http://www.bokselskap.no/boker/middelalderballader/bendik
Bendik rid åt Sølondo,
ville han skòa møy;
han var kje lagje til att'e koma,
difyr så laut han døy.
‑ Årolilja, kvi søv'e du så lengje?
ville han skòa viv;
han var kje lagje til att'e koma,
difyr så let han liv.
meir hell ei liti stund:
han vitja uti møyesalen
så brå er belelund.
meir hell måna'r tvo;
han vitja kongjens dotter
med så stor elskog.
både til og ifrå:
«Den som de i i løyndo trør,
han skò kje livet få!»
både breie og håge:
«Den som dei i løyndo trør,
han skò livet låte!»
han var kje guten fælen:
«Eg skò trøa gullbrautine
fyre kongjens augo bæe!»
II
og veider den ville hjort,
om notti vitjar han jomfruva
med åst og elskogs-ord.
og veider den ville rå,
om notti vitjar han jomfruva
det gjeld'e hass livet på.
som epli dei dryp på kviste -
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skò misse!»
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me skyljast åt,
då rivnar båe hug og hjarta.
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me finnast att,
då gledast båe hug og hjarta.»
III
kler han seg på så brått:
«Gud skò fyr mine draumo råde,
eg drøymde så vondt i nott.
- Gud fyr mine draumo råde!
om raustan Bendik og Årolilja,
eg drøymde vondt om dei båe.»
seie han tidend ifrå:
«Bendik trør gullbrautine
foruta kongjens råd.»
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote,
om eg vann all verdsens jord.
ho er tekt'e med bly:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir ny!
ho glimar av gull:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir full!»
gjeng'e sin faren imot:
«Kvi er du ute i otta,
fyrr opp ris bjartan sol?»
eg vil min mågjen vitje.
Det tikje meg veslaste vera,
eg må kje bryllaupet drikke.»
falt fyre sin fa'er på kne:
«Høyre du det, min sæle fa'er,
Bendik så gjeve du me'!»
eg vil deg inkje høyre!
Det samer så ille mitt gode sverd
å rjodast i kvende-drøyre.»
V
slo han imot golv;
femten var dei bastetaugjir
ikring hass kvite hold.
batt han med taug og reip:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e sleit.
batt han med reip og taug:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e braut.
alt med si falske råd:
«Dé tek Åroliljas gule hår,
så kan dé fangjen få!
og bind ikring hendan' kvite!
Så stend'e hugjen isama runnen
han nennest kje håret slite!»
og batt ikring Bendiks hånd:
«Fyrr eg skò dette sund'e slite,
fyrr skò eg døy i bònd!
VI
ho stod i silkje grøn:
«Eg bed deg, kjære herren min
at du vil veite meg bøn!
og inkje frå fjørustein,
du tok meg frå min fa'ers garde
og så ven ein festarsvein.
då du flutte meg frå monno:
du sille inkje nekte meg
den fysste bøn hell onno?
då du flutte meg av stad:
kvòr den bøn som eg bad deg,
sille alltid vera ja?»
den fysste bøni hell den are.
Men Bendik skò inkje livet få,
om det galdt om 'kon alle!
skò alltid vera ja -
foruta Bendik sill' livet njote:
det gjeng eg alli ifrå! »
VII
alt det som beda kunna
mannen utor mannheimen
og fiskjen på havsens grunnar.
alt det som beda må
engjilen av himmerikje
og hindi, i haga låg.
alt det som ha'e mål
fuglen på villan kvisten
og bånet, i vogga låg.
alt det som ha'e liv -
trei utor grøne skogjen
og bloman' i fagerli.
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote
fyr alle bønir på jord! »
VIII
han skaut gull av hende:
«Hogg du, Hauk, mitt hovud av
du er min nærskylde frende!»
- det totte alle under
beltet sprang av mjåryggjen,
og sylgja den flaug sund'e
bar ljos på altarbord:
beltet sprang av mjåryggjen,
og hjartae' flaut i blod.
gråt inkje fyr meg leng'!
Eg tikje hjartae' i meg brenn'e,
når eg ser dine tårir renn.»
og set'e på silkjeluve,
Hauk han hoggje hovudet av,
og drengjen falt på gruve.
der laut han Bendik døy;
i kyrkja, fyre altaren,
der sprakk hass vene møy.
der let han Bendik liv;
i kyrkja, fyre altaren,
der sprakk hass vene viv.
IX
tala til drengjine små:
«Dé gangje i loftet til Årolilja
og sei 'a inn fyr meg gå! »
seie dei tidend ifrå:
«Død er unge Årolilja,
ligg unde kvislar blå.»
studde ho seg med bord:
«Du var verd liva einsmall'e
utpå ein øydeskog!
så stolt'e som du står:
inkje hev du dotter,
alli fær du måg!»
at hugjen ha vori så sterk,
inkje ha Bendik silt livet låti
fyr alt det i verdi er!
at åstin' ha vori så heit,
inkje ha Bendik silt livet låti
fyr alt i verdi eg veit!
ho er tekt'e med bly:
inkje ha Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir ny.
ho glimar av gull:
inkje ha Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir full.»
rann tårir på sylvspente sko:
«Gud forlåte deg, herren min!
Ette-sia er du god.»
og Årolilja sunna,
det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljerunnar.
tvo fagre liljegreinir;
dei krøktest i hop ivi kyrkjedynni
der stend dei kongjen åt meine.
dei fagre tvo liljeblomar;
dei krøktest i hop ivi kyrkjesvoli
der stend dei kongjen til domar.
- Årolilja, kvi søv'e du så lengje.
Ressurser
Video